Rabarbrakake og Barbapappa

Nå er den første rabarbraen kommet i hagen og butikken. Ingenting er som sesongvarer. Mat og smaker som hører hjemme i årstider, som man kan drømme om og lengte etter resten av året. Asparges, rabarabra, nypotet, jordbær; selve essensen av norsk sommer. 

Vi improviserte frem en skikkelig god rabarbrakake i dag som jeg gjerne vil dele. Den er enkel og lettvint og smaker kjempegodt.

2 stilker rabarbra skrelles og skjæres i 3-4 mm tykke skiver. Fint arbeid for barn.

Sukkerlake:
2 kopper sukker
2 kopper vann
1 vaniljestang, splittet på langs

Kok opp og ha i rabarbraen, skru ned varmen og la syde til rabarbraen er myk og mør.

Kake:
125 g, mykt smør
125 g. sukker
125 g. hvetemel
1 dl rømme
2 egg
1 ts natron

Alt blandes sammen med mikser, ha i en smurt liten kakeform (20 cm). Bruk bakepapir i bunnen.

Sil av rabarbraen og fordel utover deigen. Stek på 175 C i ca 30 min. Kjenn med en pinne etter ca 25 min.
Serveres med is, vaniljekesam, eller som på bildet: med rester av rosa glasur laget av 1 del philadelpia, 1 del mykt smør og 2 deler melis (og hvis du ønsker å gjenskape den rosa fargen bruker du litt rød Wilton kakefarge.Har du rester av kakepynt så føl deg fri til å pynte litt også.)

Malapropos

En venninne av meg trodde rabarbra het barbapappa. For mange av oss som er født og oppvokst på syttitallet var Barbapappa og familien hans sentrale barnebokfigurer. Jeg var så heldig å ha en regnbukse med barbamotiv. Kjusa meg, som det heter på vestlandsk. Barbabøkene er veldig syttitalls, det er motstand mot å rive gamle hus og kritikk av den postmoderne betongurbanismen (Barbapappas nye hus), det er miljø- og dyrevern (Barbapappa redder dyra). Det er politisk korrekt i massevis, som i Barbapappas skole, der man bare gir barna minimalt med disiplin og massevis med kos så de lærer seg gangetabellen av ren lykke. Jeg var i grunnen lite opptatt av budskapet i bøkene da jeg leste dem som barn. Jeg var fascinert  av alle de ulike fargene og formene Barbafamilien hadde, at de kunne endre fasong og at hver av dem hadde en slags retning eller mening og ikke en var lik.

Jeg fant en barnebokblogg som hadde en Barba-post. Og en snedig fotoblogg om "The friendly unknown" som antagelig er det som fascinerer med Barbafamilien. De er vennlige, uvanlige og fulle av velvilje og godhet. Alien, indeed.